
En kjøretur med Petter i hans rallybil er det ikke ofte man får tilbud om. Vi var 20 ganske spente kartleser-spirer, som møtte opp tidlig mandag morgen. Noen av oss hadde vunnet en konkurranse, noen var sponsorer, og noen av oss var inviterte gjester. Felles for oss alle var at vi var preget av det som snart skulle skje. På med kjøredress, hette, passer denne hjelmen? Har frokosten lagt seg godt til rette… Også sto vi der, og fulgte nøye med de som steg ut av bilen igjen. Fortsatt oppegående, men med et salig smil om munnen, og med frokosten inntakt innabords.
Endelig var det min tur. Eller, mitt nummer i rekka var nøye vurdert. Ikke for tidlig – da kjenner ikke Petter veien godt nok, men sånn litt etterhvert – når han kan veien og kan gasse litt ekstra. Det var et ganske spesielt øyeblikk når jeg satt der, i stolen til Phil Mills, i den samme rallybilen som Petter akkurat har kjørt Rally Norway med, og Petter spør; “Er du klar?!”.
Hvordan turen forløp, er egentlig ubeskrivelig, men det gikk fort. Og det humpet og det ristet. Og var noe av det råeste jeg har vært med på. Egentlig var det akkurat som om vi ikke kjørte bil, men bare satt i en simulator. Og den snikende passasjerbremsingen som jeg stadig driver med, var ikke tilstede. Bilen var på en måte satt opp for svingen så lenge før, at når vi var i svingen, så var bilen ferdig med svingen og satt opp for neste utfordring.
Og plutselig var vi tilbake til start. 4 km var unnagjort på sekunder, sånn føltes det ihvertfall. Jeg spør om farten, og Petter svarer “ikke noe særlig over 170″. OK tenker jeg, på disse veiene hadde jeg kanskje selv kjørt i 50….
Ute av bilen igjen, hjelper en mekaniker meg av med hjelmen og spør hvordan det var. Jeg er fortsatt “rusa” på farten og opplevelsen, og klarer nesten ikke å stå stille, langt mer tenke og forklare, så det blir to ord på engelsk “Fu…. H…”!
Etterhvert er vi en liten “klikk” som blir stående ved siden av hverandre, med det samme salige smilet, og tenker – hva gjør vi nå?! Hva kan overgå dette? Har noen et jetfly?!?

Read the rest of this entry »